Dennis var min/vår første hund. Etter mange års mas fra min søster og meg, ga våre foreldre etter. Mye kan sies om Dennis, men jeg kommer alltid til å huske han som verdens herligste gutt. En gutt man ikke kan glemme.

Min søster og jeg hadde vært på sirkus, der så vi en elefant som kunne regne. Det lærte også Dennis etterhvert. Han kunne telle til 5 og summere alle kombinasjoner opp til 5. Ble tallene høyere, ble han grinete. Det var slitsomt og ligge på gulvet å slå benet i gulvet ;)

En sommer vi var på ferie på sørlandet, banket det på døra til campingvogna vår. Det var ett filmteam som hadde lagt merke til vår herlige gutt. De ville gjerne låne han til ett barne tv program ! Mamma og pappa var litt betenkt, han så ikke akkurat så vakker ut. Hele den ene siden var barbert pga våt eksem. Det syntes ikke film teamet var noe problem, de bare filmet han fra den vakre siden :) Så Dennis er også en film stjerne :)))

Dennis var desverre mye syk. Nå husker jeg ikke alt, men det værste var epilepsien. Den startet rundt ett års alder og ble bare værre og værre etterhvert som tiden gikk. Alt ble utprøvd, men ingen ting hjalp. Det siste året, var det så ille at han kunne ha 5 - 6 sterke anfall i slengen, ett par ganger i uka.

Vil i fred min store kose gutt. Jeg vil alltid huske deg, min trofaste herlige følgesvenn.

Glenn og jeg hadde alltid ønsket oss en hund. Etter at vi flyttet inn i eget hus i Solbergelva, begynte vi å sondere terrenget. Utstilling syntes vi begge bare var noe stort tull. Det var ikke så farlig om hunden var registrert, tenkte vi. Vi skulle bare ha en familie hund, som kunne være med på turer i skog og mark. Vi hadde også lyst til å prøve oss på agility. Det så morro ut. Vi kom over ett uregistert kull, som var resultat av en tjuvparring og falt pladask for vesle Celine.

Det ble vårt første møte med collien. Celine var ei herlig lita dame, men hadde også mye av det negative vi gjerne hører om ved collien. Desverre hadde hun sterk HD med store forkalkninger. Vi prøvde mye, blandt annet nåler. Ingen ting hjalp, hun hadde store smerter og fikk derfor slippe så alt for tidlig. Det er imidlertid nettopp Celine, som gjorde at vi idag har mange collie :)

Hvil i fred jenta mi, vi vil alltid huske deg :)

Bella kom til oss når hun var rundt 3 år. Da hadde hun ingen steder å bo. Hun var ei herlig lita jente, vi alle ble veldig glad i. Hun hadde desverre patella på begge knær, så hun fikk være med oss så lenge hun klarte å gå.

Hvil i fred vesle jenta vår, vi vil alltid huske deg :)

Nala var ei herlig dame. Jeg hadde store forhåpninger til henne. Som valp var hun alt jeg kunne ønske meg. I puberteten skjedde det imidlertid noe med henne, hun utviklet etterhvert store redsler og greide ikke avreagere. Selv om resten av flokken var helt uberørt, ble hun fryktelig redd og lukket seg inne i sin egen lille boble. Det var med tungt hjerte vi lot henne slippe.

Hvil i fred jenta vår, vi vil aldri glemme deg :)